Overgangen til en sirkulær økonomi er ikke lenger et fjernt fremtidsscenario, men en presserende nødvendighet for norsk næringsliv. Det handler om mer enn bare resirkulering; det er en fundamental omstilling av hvordan vi produserer, forbruker og tenker verdi. I denne artikkelen dykker jeg ned i hva sirkulær økonomi faktisk innebærer for deg som bedriftsleder eller engasjert i næringslivet, hvilke enorme muligheter som åpner seg, og hvilke utfordringer vi må overvinne sammen. For Norges del er dette en reise som er like viktig som overgangen til fornybar energi for å sikre en bærekraftig fremtid, en påstand som understrekes av forskere som ser dette som to sider av samme sak.
Fra bruk og kast til verdiskaping i kretsløp. Hva sirkulær økonomi betyr i praksis
For å virkelig forstå potensialet i sirkulær økonomi, må vi først definere hva det er, og hva det ikke er. Det handler ikke bare om kildesortering, selv om det er en del av bildet. Kjernen i sirkulær økonomi er å utnytte de ressursene som allerede er i omløp, og se på det vi tradisjonelt har kalt avfall som verdifulle ressurser på avveie. Målet, slik blant annet SINTEF beskriver det, er å holde produkter, komponenter og materialer i bruk så lenge som mulig, og på sitt høyeste mulige bruks- og verdinivå. Dette står i skarp kontrast til den lineære “ta, lag, kast”-modellen som har dominert industrien i århundrer, en modell som nå tydelig når sine fysiske grenser og bidrar til betydelige miljøproblemer. Faktisk anslås det at halvparten av dagens globale klimagassutslipp stammer fra uttak og prosessering av naturressurser, et tall som understreker behovet for endring. Konseptet har dype røtter; NORSUS peker på at ideer om sirkularitet kan spores tilbake til 1938 og ble popularisert gjennom publikasjoner som “Cradle to Cradle”.
Når vi ser på Norges posisjon, er bildet dessverre ikke så rosenrødt som vi kanskje liker å tro. Circularity Gap Report Norway avdekket at Norges sirkularitetsrate kun er på 2,4 prosent. Dette er betydelig lavere enn det globale gjennomsnittet på 8,6 prosent (selv om dette globale snittet også har falt til 7,2% ifølge senere rapporter). Det betyr at svimlende 97,6 prosent av materialene som forbrukes i Norge hvert år, ikke finner veien tilbake til økonomien. Samtidig er materialforbruket per innbygger i Norge blant de aller høyeste i verden, med et gjennomsnitt på hele 44,3 tonn per person årlig. Dette er tall som bør få varsellampene til å blinke hos enhver bedriftsleder og politiker. Det illustrerer tydelig at vi har en lang vei å gå, men også et enormt potensial for forbedring. Prinsippene bygger på det velkjente avfallshierarkiet, som SINTEF-bloggen forklarer, der det viktigste er å redusere avfallsmengden, deretter gjenbruk og reparasjon, før materialgjenvinning og energigjenvinning kommer inn som alternativer. Deponering er siste utvei.
Illustrasjonen over viser tydelig kontrasten mellom en lineær økonomi som tapper ressurser, og en sirkulær tilnærming som søker å regenerere og bevare verdier. Det er denne overgangen til en mer bærekraftig modell, som vist med fornybar energi og bevaring i den grønne delen, norsk næringsliv nå må gjennomføre.
Norske bedrifters gullgruve. Hvordan sirkulære modeller skaper nye muligheter
Selv om utfordringene er store, er mulighetene som ligger i en sirkulær omstilling enda større. For norsk næringsliv kan dette representere en ny gullalder. Miljødirektoratet peker på potensialet for nye grønne arbeidsplasser, og analyser fra SINTEF har antydet at sirkulær økonomi kan skape så mange som 20 000 ekstra arbeidsplasser i Norge, tilsvarende rundt 15 milliarder kroner mer i årlig verdiskaping. Tenk deg det! Det handler om å skape mer verdi med færre jomfruelige ressurser. Dette krever innovasjon i forretningsmodeller. Vi snakker om å gå fra rent produktsalg til å tilby tjenester, utleieordninger, og ikke minst, reparasjonstjenester. Det norske pantesystemet for drikkeemballasje er et glimrende eksempel på et velfungerende, lukket kretsløp som mange andre land ser til.
Mulighetene er mange og varierte på tvers av sektorer. Bygg- og anleggssektoren, som er en storforbruker av ressurser, har et enormt potensial for sirkulære løsninger. Her ser vi aktører som Statens vegvesen gå foran med prinsipper som “ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må”, og de jobber aktivt med gjenbruk av masser og utvikling av mer miljøvennlig asfalt. Innen industrien ser vi spennende utvikling med industriell symbiose, hvor avfall fra én bedrift blir en ressurs for en annen. Norsk Senter for Sirkulær Økonomi (NCCE), som sprang ut fra industrimiljøet på Øra i Fredrikstad, er et godt eksempel på hvordan slikt samarbeid kan skape verdier. Forskning på valorisering av slagg og mer bærekraftige metallprosesser, som den NTNU driver med, er også viktig. Selv i tradisjonelle næringer som den marine og maritime sektoren i Møre og Romsdal, utforskes sirkulære muligheter, selv om en OECD-rapport påpeker behovet for en klarere strategisk visjon.
Tekstilindustrien, kjent for sin store miljøbelastning, står også overfor store endringer med EUs tekstilstrategi som stiller krav til økodesign, holdbarhet, og produsentansvar. Prosjekter som REFFUSE, et samarbeid mellom SINTEF og tekstilklyngen NF&TA, jobber med å redusere unødvendig forbruk. For bedrifter som ønsker å kartlegge sin egen miljøpåvirkning, er livsløpsanalyser (LCA) et kraftig verktøy. Dette “regnskapet” for miljøeffekter gjennom hele verdikjeden gir uvurderlig innsikt. Teknologisk innovasjon, som 3D-printing for reparasjon av metalldeler, og utviklingen av digitale produktpass, vil også spille nøkkelroller. Det er tydelig at de bedriftene som omfavner disse endringene og ser mulighetene, vil være morgendagens vinnere.
Figuren over, med sin detaljerte fremstilling av livssyklusen fra råmaterialer til avfallshåndtering og resirkulering, viser de mange stadiene i en sirkulær økonomi. For deg som bedriftsleder handler det om å identifisere hvor i denne syklusen din virksomhet kan bidra og skape ny verdi. Dette kan være gjennom design for ombruk, nye innsamlingssystemer, eller innovative resirkuleringsteknologier.
Hinderløypa mot sirkularitet. Utfordringer for norsk næringsliv
Veien mot en fullt sirkulær økonomi er imidlertid ikke uten hindringer. En av de mest fundamentale utfordringene jeg ofte støter på i diskusjoner med bedriftsledere, er økonomi. Paradoksalt nok er jomfruelige råvarer ofte billigere enn sekundære, resirkulerte materialer. Dette gjør det mindre attraktivt å investere i gjenvinning og ombruk. Som Skift Norge påpeker, gjør dagens momssystem det ofte dyrere å reparere en vare eller kjøpe brukt enn å kjøpe nytt. Dette er en direkte motsetning til sirkulære prinsipper og noe vi må adressere politisk.
Regulatoriske barrierer utgjør en annen betydelig utfordring. Mye av dagens lovverk er fortsatt designet for en lineær økonomi, noe som kan skape utilsiktede hindringer for bedrifter som ønsker å utvikle sirkulære løsninger. Selv om EU, gjennom EØS-avtalen, er en sterk pådriver for endring med initiativer som Ecodesign for Sustainable Products Regulation og strengere krav til sektorer som elektronikk, batterier og emballasje, krever dette betydelig tilpasning fra norsk næringsliv. For små og mellomstore bedrifter kan det være spesielt krevende å holde tritt med og implementere disse nye, omfattende kravene. Det er et stort behov for veiledning og støtteordninger. Når bedrifter omstiller seg til sirkulære modeller, innebærer det ofte nye samarbeid, investeringer og endrede risikoprofiler. Å sikre seg mot finansiell risiko i slike overganger er viktig, og her kan aktører som Coface, som tilbyr verdifull kreditforsikring og løsninger for risikostyring, spille en avgjørende rolle for å bidra til tryggere transisjoner og styrke bedrifters motstandskraft.
På det praktiske og operasjonelle planet møter bedrifter også utfordringer. Tilgangen på avfalls- og sidestrømmer kan være varierende både i volum og kvalitet, noe som gjør det vanskelig å basere stabil produksjon på sekundære råvarer. Resirkulering av komplekse materialer, som for eksempel komposittmaterialer brukt i vindmølleblader, er teknologisk krevende og kostbart. Selv for etablerte materialstrømmer som metaller, er det behov for bedre sorteringskvalitet for å sikre høyverdige sekundærråvarer. Mangel på velfungerende markedsplasser og infrastruktur for ombruk, spesielt i byggebransjen, er også et hinder. Videre er det et kontinuerlig behov for å øke kunnskapen og kompetansen om sirkulær økonomi i alle ledd av næringslivet. Uten riktig kompetanse er det vanskelig å identifisere og implementere de mest effektive sirkulære strategiene.
Fra ambisjon til handling. Slik akselererer vi Norges sirkulære reise
Så hvordan beveger vi oss fra dagens situasjon, med en sirkularitetsgrad på knappe 2,4 prosent, til å bli det foregangslandet innen grønn, sirkulær økonomi som regjeringen har som visjon? Svaret ligger i en kombinasjon av målrettet politikk, innovativt næringsliv og et bredt samfunnsengasjement. Norges nasjonale strategi for sirkulær økonomi fra 2021, og den påfølgende handlingsplanen fra 2024, legger viktige føringer. Utredningen fra NILU om et mulig målrettet samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi, som involverte over 400 aktører, peker på behovet for nye samarbeidsformer for å løfte dette arbeidet.
Konkrete politiske virkemidler er helt avgjørende. Forslaget om momsfritak for bruktsalg og reparasjonstjenester er et slikt tiltak som kan ha umiddelbar effekt. Offentlige anskaffelser representerer en enorm markedsmakt som kan brukes aktivt til å drive frem sirkulære løsninger, slik vi ser Statens Vegvesen allerede gjør. Men politikk alene er ikke nok. Vi trenger et aktivt og engasjert næringsliv som tør å tenke nytt og investere i sirkulære forretningsmodeller. Samarbeid på tvers av verdikjeder og sektorer blir nøkkelen. Forskningsprosjekter som CIRCULAR, ledet av OsloMet i samarbeid med blant annet Universitetet i Bergen, som undersøker styringsfaktorer og samskaping, gir viktig innsikt i hvordan vi kan fasilitere denne overgangen. Klynger som NCCE viser verdien av industriell symbiose i praksis.
Det handler i bunn og grunn om et skifte i tankesett. Vi må slutte å se på avfall som et problem og heller begynne å se det som en verdifull ressurs, slik Store norske leksikon treffende beskriver det. Produkter må designes for lang levetid, enkel reparasjon og effektiv materialgjenvinning. Dette må inn allerede på tegnebrettet. Forbrukernes holdninger og valg spiller selvsagt også en rolle, men næringslivet har et stort ansvar for å tilby attraktive og tilgjengelige sirkulære alternativer.
Når kretsløpet lukkes. En fremtid bygget på varige verdier
Overgangen til en sirkulær økonomi er utvilsomt en av de største og viktigste omstillingene norsk næringsliv står overfor. Det er en reise som vil kreve mot, innovasjon, investeringer og et utstrakt samarbeid. Men belønningen er ikke bare reduserte klimagassutslipp og mindre press på naturen. Det handler om å bygge en mer robust, konkurransedyktig og fremtidsrettet norsk økonomi. Det handler om å skape nye arbeidsplasser, utvikle ny teknologi og nye markeder. Kanskje viktigst av alt, det gir oss en mulighet til å redefinere hva vi anser som ‘vekst’ og ‘verdi’. I stedet for en økonomi basert på stadig økende uttak av jomfruelige ressurser og et økende avfallsberg, kan vi bygge en økonomi hvor verdiene ligger i varighet, i kvalitet, i gjenbruk og i de menneskelige ressursene som kreves for å holde materialene i kretsløp. Dette er ikke bare en teknisk eller økonomisk utfordring; det er en kulturell endring. Og det er en endring jeg er overbevist om at norsk næringsliv har alle forutsetninger for å mestre, dersom vi griper mulighetene som nå ligger foran oss.